Av Ivar Christensen
En kommentar skrevet som et tilsvar til den sure kritikken Jan Gustavsen og andre blir møtt med på facebook fra makthavernes støttespillere her i Nittedal.

Svartmaling og krisemaksimering? Ja, den leksa har de som forsvarer tingenes tilstand kommet med i mange år nå mot folk som kjemper for et fornuftig sykehusvesen rundt om i vårt vidstrakte land og dessuten for en forsvarlig helse- og omsorgstjeneste rundt om i kommunene. Særlig etter at de innførte samhandlingsreformen. I dag skal man ligge minst mulig på sykehus - helst bare noen timer - selv etter fødsler - og flest mulig skal hurtigst mulig ut av sengen og over til den stakkars, lille kommunen som ikke har tilstrekkelig kapasitet til å ta imot. Det går. Med et nødskrik.Noen steder fungerer det rimelig bra. Andre steder fungerer det dårlig. Av og til setter drosjen den gamle stakkaren fra seg på fortauet. Hvis drosjen da i det hele tatt kommer, i den skandaløse pasienttranporttjenesten de har lagt ut på anbud til lavestbydende aktør. Hvem skal slå alarm? Naboen? Hvem skal tale deres sak? Familien?

Heldig er den gamle som har en ressurssterk pårørende som kan slå i bordet. Heldig er den gamle som har en datter som er advokat, en sønn som er overlege, en nevø som er innflytelsesrik journalist. Og ve den gamle stakkaren som ikke har noen pårørende, den går ofte for lut og kaldt vann. Dette ser vi mange ganger både i hjemmetjenesten, på sykehjem, på sykehus og på akuttmottak. De ansatte? Ikke alle ansatte tør å si fra, det skader karrieren. Utstrakt bruk av deltidsstillinger innebærer at man er helt avhengig av å få tildelt vakter. Ikke lurt å være et uromoment, en brysom ansatt, en kverulant, en som er uvenn med sjefene.

Vi som er pensjonister derimot, vi kan si fra. Vi jobber ikke lenger i helse- og sosialsektoren. Vi kan si fra og vi bør si fra. Noen ganger hører jeg fra familiemedlemmer som jobber i f.eks. sykehussektoren så hårreisende, skrekkelige historier at jeg sier til dem at dette må dere ta opp med politikerne, de er velmenende mennesker som vil alle vel og som ikke vet hvor ille det er Men man orker ikke. Tør ikke. Det er en fryktkultur i deler av helsevesenet.

Så skal det sies at situasjonen ikke er like dyster overalt og i noen kommuner er tingene mer på stell enn i andre kommuner. Akkurat som enkelte sykehus driver bra og forsvarlig. Nittedal er nok ikke blant de verste på helse og omsorg, men vi må passe på at ikke utviklingen går i feil retning. Eldrebølgen nærmer seg. Før vi vet ordet av det, får vi problemer her også. Akkurat som et bra sykehus relativt fort kan ødelegges av reformkåte, naive politikere som oppretter helseforetaksmodellen og skyver ansvaret over på helseforetaksdirektørene mens de toer sine hender og sier: «Nei, dette må dere ta opp med helseforetaket.» For å sikre oss mot en uheldig utvikling og for å holde politikerne i ørene, synes jeg det er strålende at vi har noen som orker, som gidder, som tør - å tale de svakestes sak. Ofte er det personer som føler problemene på kroppen selv, enten som pasient eller pårørende. Noen ganger er det brysomme og irriterende terriere som skriver på Facebook. Andre ganger ser vi at grasrota må mobilisere til kamp for et forsvarlig helsetilbud. .

Alltid får vi høre fra makta og deres støttespillere at vi overdriver, at vi svartmaler, at vi krisemaksimerer. Men noen ganger viser det seg at makthaverne - etter mange års kamp - tvinges til å innrømme at de tok feil. Det VAR for lite, det flotte, nye sykehuset deres. Det VAR ikke senger nok. Det VAR ikke ansatte nok. Vi hadde rett, vi som påpekte dette på forhånd. Og så snur de og gjenoppretter det sykehuset de la ned fordi det i flg. helseforetaksdirektørene ikke var behov for det. Fordi de angivelig ville spare milliardbeløp på legge det ned. Og naive politikere trodde på det. De sier vi ikke vet hva vi snakker om. De sier vi må høre på fagekspertisen i departement og helseforetak. Vi svarer at vi mobiliserer motekspertise. Professores dr,med. står frem på rekke og rad og gir oss medhold. Hva sier politikerne da? Da sier de at de ikke vil snakke om det, de vil heller snakke om noe annet. Men de vil ikke at sykehusene våre skal styres av folkevalgte. De vil se frem mot neste valg.

Først når de taper et valg, blir enkelte politikere lydhøre. Politikere som kommer reisende fra hovedstaden til det lokale partilaget og forteller bygdefolk hva de skal mene, hva de menige medlemmer selv mener er ikke så viktig. Men taper de et valg – eller står i fare for å tape - - DA kommer de luskende og snur kappen etter vinden. DA våkner de. Kysser babyer foran tv-kameraene. Tar de gamle i hånden på sykehjemmet. Lover gull og grønne skoger. Foran tv-kameraene. Ja, ja. Før valget i 2007 lovet Nittedal Frp å bygge et helt nytt sykehjem på Rotnes. Foran valget i 2011 lovet Nittedal Ap å prioritere et nytt tilbygg på Skytta. Men hva skjedde etter at de hadde vunnet valgene sine? Noen løfter er som skrift i sand.....

Moralen er at i kampen om budsjettkronene er det mange, sterke, høyrøstede og ressurssterke aktører. Det er viktig at noen prioriterer de gamle, de funksjonshemmede, de kronisk syke, de vergeløse. Det er viktig at noen taler også deres sak. Vi blir flere og flere eldre etter hvert og mange av oss ser med uro på hva slags tilbud vi skal få når det snart blir vår tur. Vi finner oss ikke i å bli skaltet og valtet med av byråkrater og politikere. Mange av oss kan regelverket og har hatt lederstillinger i helsevesenet. Vi lar oss ikke dupere av godt snakk. Noen av oss velger å kjøpe private helsetjenester. Andre velger å stå på for å få politikerne til å satse på en verdig og forsvarlig eldreomsorg.

Det er kommet så langt at pasienter og ansatte betraktes som innsatsfaktorer i tjenesteproduksjonen. Blårusstenkningen rir både høyresiden og venstresiden. Det gikk så langt at en av Aps helseministere mente sykehusene hadde mye å lære av hvordan japanske bilfabrikker organiserte arbeidet. Det gikk så langt at enkelte lokalpolitikere syntes det var helt greit at pasienter ble lagt på korridoren på det fine, nye, men akk så for lite, sykehuset. Stem på oss, vi skaffer deg korridorseng, liksom... Det ble for liten kapasitet på byggetrinn 2 Ahus, det ble for liten plass på Kalnes i Østfold, det blir for lite på det nye i sykehuset i Drammen. De lærer aldri. Deres mål er såkalt effektivisering og budsjettkutt. Enkelte leger som søker høyere stillinger i systemet opptrer som klakkører og faglige alibier for helseforetaksdirektørene og har sin lojalitet til budsjettet og ikke til pasienten. Hvis noen ansatte protesterer blir de betraktet som rabulister og får beskjed om Å JOBBE SMARTERE. Jobbe smartere…hmmm… det sier jo lederne for Nittedal kommunes hjemmetjeneste også, var det ikke der det var så bra? I dag skal pasienter ikke ligge på sykehus. De skal over på poliklinisk behandling og ikke legges inn i det hele tatt. Pasienter skal ut. Hjem. De skal til hjemkommunen (som ofte ikke har plass til dem og heller ikke ansatte nok til å ta seg av dem). Noen ganger løses problemet ved å kjøpe ledige plasser i andre kommuner. Dette kan i noen tilfelle fungere greit – for noen - men er ikke en løsning man bør satse på som selvstendig, såkalt veldrevet, primærkommune.

Helseforetaksbyråkratenes sykehuskalkyler er som følger: Dersom vi bare øker pasientgjennomstrømmingshastigheten med ytterligere x %, og dersom vi overfører enda y % til dagkirurgi og poliklinikk...DA kan vi klare oss med så og så færre senger og slik og sånn færre dyre ansatte. Dessuten anbefaler vi at det innføres en samhandlingsreform så vi kan skyve ansvaret over på kommunene. Men de kalkylene var altfor optimistiske. Kalkylene sprakk og de måtte bite i det dure eplet og på kort sikt overføre mange pasienter til det private Diakonhjemmet på Volvat i Oslo. På lang sikt satser de nå på nybygg på Aker. Til og med den nye storbylegevakta skal nå bygges på Aker. Det kommunale byggeforetaket Omsorgsbygg KF har nettopp undertegnet kontrakt med entreprenøren. Og hvem prøver å ta æra for denne snuoperasjonen på Aker sykehus? Høyres helseminister! Frps finansminister! De sto på plenen utenfor Aker sykehus her forleden og hadde pressekonferanse om det glade budskap til Groruddalens velgere. Fint for Follo og Romerike også, at det blir bedre plass på Ahus. Ikke alle avdelinger der har vært like hardt presset, men f.eks. gastro var på et tidspunkt katastrofalt overbelagt. Mange nesten-hendelser.

Noen av oss prøvde å hindre at Aker ble nedlagt på et så vidt uforsvarlig grunnlag og det var svært lite populært i enkelte, politiske kretser. En tverrpolitisk, folkelig grasrotaksjon organiserte imidlertid motstand mot nedleggingsvedtaket og har siden 2009 plaget makthaverne med sine aksjoner, demonstrasjoner, presseinnlegg og valgkamparrangementer. VI hadde over 13.000 medlemmer på Facebook, da sa de at dere burde heller komme med konkrete, fysiske underskrifter. Så samlet vi inn over 40.000 underskrifter. Og valgresultatet ble så som så. I en Ap-bastion som Veitvet, var valgdeltagelsen nede i ca 40 %. Folk tutet for Fabian, etter oppfordringen som sto på banneret på brua over riksvei 4 ved Linderud. Så ble det stille. Lenge.

Det viser seg at politikere lar seg presse. En vakker dag snudde politikerne, først på den ene siden. Så på den andre siden. Nå er plutselig alle enige. Og alle vil ha del i æren for nye Aker - for snart er det valg igjen. Ja, seieren har mange fedre, men nederlaget er foreldreløst. Ikke alle partier kan se velgerne i øynene i lokalsykehussaken, et av de få er Senterpartiet og et annet er Rødt. Eller hva, Ida Eliseussen og Atle Skift ? Politikerne er under konstant press fra ulike grupper, organisasjoner, idrettslag, naturvernere, næringslivsfolk etc. etc. osv. osv. mv. mv. Det er ikke lett å være politiker.

Men et samfunn skal kjennes ved hvorledes det behandler sine svakeste, Hvordan det behandler dem som sitter nederst ved bordet. Hvordan det behandler dem som ikke har ressurssterke pressgrupper eller pårørende bak seg. Hvem skal tale DERES sak? Derfor all ære til Jan Gustavsen og andre som prøver så godt de kan å sette fokus på sykehjemmenes og hjemmetjenestens utfordringer og nå etter hvert, vanskelige situasjon. Vi trenger slike vaktbikkjer. Vi trenger vaktbikkjer som Erling Folkvord på stortinget. Vi trenger vaktbikkjer som Mads Gilbert i akuttmedisinen i Troms. Vi trenger vaktbikkjer som Olav Gunnar Ballo i primærhelsetjenesten i Finnmark. VI trenger overlege Rune Heggedal på sjukehuset i Volda. Vi trenger overlegene Bredeli, Grimsgaard og Bruun-Wyller på Ullevål i Oslo. All ære til slike modige, uredde folk som tør der andre tier. Noen ganger bruker enkelte av dem litt for store ord, men vi trenger dem likevel.

Alt bra i Nittedal? Her er en sak om hjemmetjenesten i Ap-styrte Nittedal
Alt bra i kommune-Norge? Her er en sak om hjemmetjenesten i Høyre-styrte Elverum
En annen, fryktelig sak fra Høyre-styrte Grue kommune
Har politikerne egentlig peiling?
Se hva Ap-representanten svarte, da en modig overlege i Volda fortalte henne hva hun har stelt i stand

Følg Nittedalsavisen på facebook